Ungene er redde og vil flytte: Det er noen her!

Tekst og foto: Merete Evertsen

Jaana Sara (32) og hennes tre barn flyttet inn hos Bjørn-Eirik og hans to barn for ett år siden. Dermed ble de til en familie på syv, og det var en lykkelig tid for alle sammen. Men etter hvert begynte både voksne og barn å legge merke til små uhyggelige hendelser i huset. Barna ble utrygge, de voksne slitne og usikre. Jaana kontaktet Medium etter lenge å ha følt nærværet av noe hun ikke kan se, men som en av ungene livredd hevder å ha sett!

Jaana er opprinnelig fra Finland, men har bodd mange år i Sverige. Kjærligheten fant hun i Norge. Hun flyttet sammen med Bjørn-Eirik i hans hus på Magnor for litt over ett år siden. Huset ble bygget mellom 1945 og 1950 og ligger like på grensen til Charlottenberg i Sverige.
– Til å begynne med var alt bare velstand. Bjørn-Eirik har eid huset i syv år og hadde aldri tidligere opplevd noe skremmende her. Det begynte med at vi la merke til småting. Ting vi ikke kunne finne forklaringer på. Som for eksempel når jeg er alene og står på badet i andre etasje og hører skritt utenfor, akkurat som om det kommer noen. Jeg kan til og med høre at det tar i dørhåndtaket i ytterdøren. Jeg går alltid for å sjekke hvem det er som kommer. Vi er en stor familie, og det kan jo alltids hende at det er en av ungene som har glemt noe. Men det er aldri noen der, sier Jaana.
– Etter hvert begynte jeg å lure på hva som foregikk. Jeg visste jo hva jeg hørte, men jeg kunne ikke se noe. Det ga meg nesten en følelse av panikk. Som en ekkel angstfølelse i magen.
Vi sitter på kjøkkenet i huset på Magnor, og Jaana reiser seg for å servere kaffe. Det er tydelig at hun ikke er komfortabel med å fortelle om det hun har opplevd.
– Man kan jo bli oppfattet som litt gal, ler hun forsiktig. – Hadde det ikke vært for at vi er flere som opplever det samme, så hadde jeg vel trodd at det er meg det er noe galt med. Men det er det nok ikke. Det er noe her!
Jaana ser seg rundt for å vise at hun vet at det er noe eller noen her. Men hun vet ikke hvem, hvor eller når. Uvissheten kan gi hvem som helst en krypende følelse av noe skummelt som man ikke har kontroll over. Det liker ikke Jaana. Hun liker å ha kontroll.

Våkner av et smell
– Det er flere episoder. Det var en gang vi alle var ute i hagen og lysekronen inne i gangen i 2. etasje begynte å gynge av seg selv. Vi så det gjennom vinduet og stusset veldig. Alle ungene var ute, så det var ingenting som skulle tilsi at lysekronen skulle gynge. Det måtte den i tilfelle gjøre av seg selv. Vi voksne sjekket om det var noen der. Det var det ikke – og lysekronen var helt rolig. Da vi gikk ut igjen, begynte den å gynge på nytt. Det var da jeg hadde lyst til å slå opp telt i hagen, smiler Jaana.
– En annen gang våknet Bjørn-Eirik og jeg rundt klokken tre om natten av et smell på kjøkkenet. Vi hadde sovnet på sofaen i stua og bråvåknet av lyden. En hårbørste som jeg med hundre prosent sikkerhet vet at jeg la midt på kjøkkenbordet tidligere på kvelden, lå da langt ut på gulvet. Kan du forklare meg hvordan det er mulig, spør Janna oppgitt.
Det elektriske systemet i huset ser ut til å leve sitt eget liv. Lysene dimmer seg svakere og sterkere av seg selv, og slås av og på.
– Vi har opplevd flere ganger at lysene i stua slås på av seg selv. Av og til dimmes lysene svakere, men ingenting skjer dersom vi forsøker å skru lyset sterkere. Det skjer av seg selv senere. Plutselig er det flombelysning her. Man skulle nesten tro at vi driver diskotek her hjemme, men det gjør vi altså ikke.

Det er noen der
Den store familien på Magnor er sliten. Enda mer slitne enn man kan forvente selv når man har jobb og fem unger.
–Jeg liker å ha det ryddig rundt meg, noe som gjør at jeg stadig rydder og vasker. Det er ikke enkelt å holde det støvfritt med så mange barn. Likevel holder jeg på, ler Jaana med en tørr liten latter.
– Det er klart at vi må regne med at vi er slitne når kvelden kommer, men ikke på den måten som vi føler oss nå. Vi er tappet for energi begge to. Det skjer så fort vi kommer inn døra. Bjørn-Eirik merker det spesielt godt i og med at han er på jobb hele dagen. Han kan sove flere timer på sofaen når han kommer hjem. Når ungene har lagt seg, sovner han igjen, og han sover helt fram til neste morgen når han må på jobb igjen. Han føler det er som om all lufta går ut av ham når han kommer hjem. Det er jo hjemme man helst skal få ladet batteriene, sier Jaana og sukker høyt.
– Det er så vanvittig slitsomt å ha det på denne måten. Vi trodde kanskje det var oss det var noe galt med, men legene kunne ikke finne noe galt. Når man er konstant sliten og trøtt, gjør det noe med temperamentet. Stress og våre hissige gemytter gjør ikke hverdagen enklere. Ungene sier jeg er sint hele tiden. Det er jo riktig. Jeg tåler ikke rot og vil ha det rolig rundt meg. Jeg kjenner meg ikke igjen og er fortvilet over å reagere på en måte som ikke er meg, men som jeg likevel gjør. Jeg greier rett og slett ikke å få tak i hva det er som skaper disse reaksjonsmønstrene i meg, sier Jaana i håp om at Medium kan hjelpe henne å finne noen svar. 
– Spesielt ille var det da sønnen min på ti år våknet en morgen og sa at han vil flytte. Han hadde våknet og fått en ekkel følelse av at det var noen som stod i døren inn til rommet hans og kikket på han. Han vil flytte fordi han mener det er noen i huset som gjør at han blir skremt. Ingen av ungene vil være i 2. etasje og leke på rommene. De må være flere sammen, ellers er de nede sammen med oss voksne.

Sint kone
Mens jeg sitter på kjøkkenet og hører på Jaana fortelle om familiens uforklarlige opplevelser i huset, har det begynt å dukke opp bilder for mitt indre fra en tidligere tid. Det første jeg får inn, er inntrykket av at kjøkkenet har vært helt annerledes før. Jaana bekrefter at kjøkkenet er bygd ut og flyttet noen meter.
– Kjøkkenet er blitt dobbelt så stort. Her hvor vi sitter, i spisedelen av kjøkkenet, er hvor kjøkkenet opprinnelig var.
Jeg har fått kontakt med ei dame. Hun er ikke nådig! Hun er sint. Jeg prater mens jeg kanaliserer.
«Her har vi bygd opp huset vårt etter krigen, og så er det sånn det skal fungere her. Ungene får løpe fritt – de har jo ingen regler,» sier den litt eldre damen indignert. Hun er fornøyd med at Jaana er så ryddig, men hun vil ha ungene ut av huset. Unger skal leke ute, ikke inne. Bildet endrer seg noe, og jeg får inn mer informasjon.
– Hun har fryktelig vondt i ryggen. For meg oppleves det som en vanvittig skarp smerte – som om det ikke er ryggen hun har problemer med, men nyrene. Slik jeg oppfatter det, burde hun hatt dialysebehandling, men jeg er usikker på om hun fikk det. Slik det virker på meg, har hun ikke fått utredet problemene sine, for hun skjønte at det ville innebære mye tid borte fra hjemmet. Hun led i stillhet på en måte. På en annen måte ikke. Humøret svingte i takt med smertene, men hun nektet å vise seg svak. En annen ting som blir vist meg rundt denne damen, er at det var mange barn i huset, da som nå. De fikk ikke lov til å være innendørs for å leke. Inne skulle de bare spise og sove. Ungene hadde sine arbeidsoppgaver, som å sage ved, løpe ærend, plukke bær eller sopp og så videre. Det var ikke rom for unnasluntring når denne damen hadde kontrollen.
– Kanskje hun har litt kontroll over meg også, sier Jaana forsiktig. – Det er greit at jeg liker å ha det ryddig i huset, men slik som jeg oppfører meg nå, er jo helt håpløst. Jeg blir hissig dersom det ikke er orden i huset, jeg greier ikke å roe meg ned og slappe av.
Damen som jeg har kontakt med, bekrefter at hun hjelper med å rydde.
– Du skal se at det vil bli bedre når vi får henne over i lyset og ut av huset, smiler jeg beroligende. Hun forteller nemlig at det var hun som kastet hårbørsten i gulvet. Den hører nemlig ikke til på kjøkkenet. Den skal være på badet!

Flere opplysninger
Jeg har fått god kontakt med damen, selv om jeg ikke får tak på navnet hennes, og mer informasjon kommer til meg.
– Hun viser meg at hun hadde en favoritt blant ungene. En gutt i seksårsalderen. Det var en stille og rolig gutt. Naturligvis. Hun var langt mildere mot denne gutten enn resten av ungene. Mannen hennes jobbet ute. Jeg har inntrykk av at han var en stille, snill og rolig mann. Han lot henne holde på som hun gjorde. Han brydde seg ikke så mye om alle reglene hun hadde i husholdningen, for hjemme var det hun som var sjef. Det var sånn det skulle være. Likevel stakk han godbiter til ungene som hun aldri fikk vite om. De hadde noen små hemmeligheter som aldri kom mor for øret. Det virker å ha vært enighet om dette.
Jeg prøver å fange inn hele bildet av informasjonen som er kommet.
– Ungene ble på ingen måte forsømt, men det var harde kår og de var mange. Ungene skulle ikke mase, for det ville bli en ekstra byrde.
Bildene i hodet skifter plutselig karakter. Denne konen var så mye mer enn jeg først fikk inntrykk av.
– Denne kvinnen kunne sine heksekunster. Hun hadde evner. Folk kom til henne for å få kjerringråd. Det hadde hun god greie på. Jeg hører «tredje torsdag ved fullmåne» og at folk kom hit for å få hjelp. Gjerne i form av urter eller annet brygg. Det er en annen grunn til ryddemanien og at ungene måtte ut av huset. Det skulle være rent og pent, for det kom folk hele tiden. Det gikk rett og slett på hennes ære løs.

Forløsning
Jaana viser meg litt rundt i huset. Det kan jo hende at det er flere ting fra den andre siden som forårsaker all uroen. Da vi beveger oss opp trappen til 2. etasje, dukker den sinte damen opp igjen.
– Hun sier at ungene ikke har lov til å løpe i trappen. Det bråker, og det kan lett skje et uhell. Ungene løper i trappene!
Jaana rister litt på hodet, men må smile litt.
– Vi roper til ungene at de må slutte å løpe i trappene flere ganger om dagen. Så der kan jeg være enig med henne.
På et av barneværelsene oppdager jeg noe mer. Det er to små piker som bor på rommet. Fargene og lekene tyder på det.
– Jeg får kontakt med en liten gutt i seksårsalderen. Dette må stamme fra før huset ble bygd. Jeg kan tenke meg at jentene har sett ham. Han har vært på rommene til flere av barna. Om noen har følt seg overvåket, så skyldes det denne gutten. Han er veldig kontaktsøkende.
Jaana nikker. De har pratet om en gutt som bruker lekene deres, og som er der på natten og forstyrrer dem. De er ofte skremte og nekter å legge seg om kvelden. En annen har sagt at han føler seg overvåket fra døra. De to eldste jentene sier ofte at det går i døren deres, og at de hører skritt. Det er godt at vi kan få en forklaring, sukker Jaana.
Hun vet ikke helt hva hun skal tro – og kan det bli bedre?
– Guttens død var en ulykke, fortsetter jeg å fortelle. – Han er ikke koblet til den sinte damen som er i huset. Han er fra en annen tidsepoke. Gutten fikk i seg noe giftig. Sopp eller bær, tror jeg. Han ble liggende igjen i skogen. Folk lette fortvilet etter ham i området her. Han viser meg at de først fant hatten hans, så kroppen. Men han er veldig klar for å gå over til den andre siden. Han vil videre.
Jeg åpner opp en portal for gutten slik at han kan gå over og finne sjelefred på den andre siden. Han nærmest løper over, men lar hatten bli liggende igjen som en siste hilsen. Han var nok kjent for å være ekstra glad i den.
– Jeg får navnet David, men ut over det vet jeg ikke annet enn at det må ha vært for fryktelig lenge siden.
Mens jeg jobber med gutten, kommer den sinte gamle damen nærmere. Hun vil tydeligvis også ha fred. Hun gjør noe som er uventet for meg. Bestemt plukker hun opp en katt og tar den med seg inn i lyset. Jaana begynner nesten å le.
– Vi hadde en katt her tidligere. Vi måtte dessverre avlive den fordi den var så aggressiv. Den bet, kvesset klørne på leggene våre og fant på mange sprell som gjorde at vi måtte avlive den i stedet for å omplassere den. Men det er godt. Da har de alle tre fått fred. Det håper jeg jammen vi også kan få nå, avslutter Jaana tørt.

Epilog:
Etter et par måneder tar jeg kontakt med Jaana for å høre om det er blitt roligere i huset etter at jeg førte både folk og fe over i lyset.
– Vi har merket stor forskjell, forteller Jaana. – Det var noen smell i huset noen dager etter at du var her, der både Bjørn-Eirik og jeg bråvåknet fra sofaen, men vi kunne ikke finne ut hva det var. Men etter det har det vært en helt annen atmosfære i huset. Ungene er ikke redde lenger, og jeg har ikke merket noe uforklarlig i etterkant av ditt besøk. Det er liksom ikke noen fremmede i huset mer, ler Jaana. – Vi er fortsatt trøtte på kveldene, men ikke på samme måte som før.
Det er nesten så hun begynner å lure på om hun har innbilt seg alt sammen. Men hun får stadig noen små påminnelser om det som har vært.
– Ungene kan bruke det som har vært i huset mot oss av og til. Når det er sengetid og de ikke vil legge seg, prøver de seg med å si at det er «noe» der. Men jeg merker stor forskjell på ungene. Det er bare et triks de prøver seg med for å få være lenger oppe om kvelden. Den biter jeg ikke på. De er ikke utrygge og redde som de var, ler Jaana.
To måneder er lang tid, og Jaana tenker nøye etter for å komme på ting som kan ha skjedd etter mitt besøk. Men hun kan ikke komme på noe.
– Vi har fått fred. Det er vi veldig takknemlige for.