Sjefen på Gamle Baker’n «jobber overtid»

Tekst og foto: Merete Evertsen

Yolanda Ruzafa (40) fra Skiptvet tar kontakt med Medium med ønske om å få bli bedre kjent med «Gamle Baker’n» som hun mener fortsatt er igjen i bakeriet hun driver. Den gamle bakeren har vært død i mange år, men fortsatt setter han sitt preg på sin gamle arbeidsplass. Han smeller i dører, tar et realt nakketak på de ansatte om de ikke oppfører seg, og sier fra ved å puste de ansatte i nakken dersom det er noe...

Yolanda er ikke ukjent med flere dimensjoner, spøkelser og det som på folkemunne anses for å være overnaturlig. Hun har tidligere vært i Medium (se Medium nummer 7/8:2008) der hun fikk hjelp av medium Lise Lyseggen til å føle seg trygg i sitt eget hjem. Da var det hennes eksmann som ikke ville slippe taket. Den gangen ble det bestemt at hennes eksmann ikke skulle bli ført over til den andre siden, fordi han passet godt på Yolanda og deres felles sønn, Enrique.
– Den gangen føltes det riktig å gjøre det på den måten. Likevel ble nærværet hans for sterkt etter hvert. Han var en dominerende personlighet da han levde, og det fortsatte han å være også på «den andre siden». Det er bare tre uker siden jeg fikk ført ham over til den andre siden. Kanskje jeg er mer moden nå enn hva jeg var for tre år siden, smiler Yolanda. – I alle fall føltes det riktig å gjøre det nå.
I mars i år tok livet til Yolanda en ny retning. Hun tok over Gamle Baker’n på Skiptvet, et sted med lange tradisjoner.
– Jeg tror stedet her ble startet opp en gang på 1930- eller -40-tallet. Det har alltid vært et bakeri her. Yolanda tenker seg om og må rette litt på det hun akkurat sa.
– Det har vært en blomsterbutikk her også en gang, men huset har alltid gått under navnet Gamle Baker’n hele tiden. Folk skulle til Gamle Baker’n for å handle blomster, ler hun. I dag fungerer stedet som kafé.  

Merkelige hendelser
Verken Yolanda eller Anne Borger (46) som jobber der, er redd når de er på jobb. De er heller mer nysgjerrig på hva det er den gamle bakeren har å fortelle dem.
– Egentlig vil verken Anne eller jeg «rense» ham ut, smiler Yolanda. – Han passer godt på oss. Anne nikker og er enig.
– Han sier fra dersom det er noe galt her, forteller Anne. – Som da det nesten ble brann her. Damene forteller historien, som kanskje kan ha reddet hele bygget fra å brenne ned.
– En morgen vi kom inn i butikken merket vi en sterk gammelmanns lukt. Vi gikk rundt og luktet i hele huset, stakk nesa inn både her og der, men kunne ikke finne ut hva det var som forårsaket lukten. Litt senere forandret det seg til å lukte brent. Vi sjekket hele huset, men kunne ikke finne årsaken. Vi ble så pass urolig at vi tilkalte huseieren. Han kunne også kjenne at det luktet brent, og tilkalte en elektriker. Det var til og med kunder som luktet det. Yolanda smiler.
– Plutselig smalt det til i veggen. Heldigvis var elektrikeren her akkurat da. Han skrudde opp kontakten der vi trodde vi hørte smellet fra, men fant ingen feil. Til slutt oppdaget han en vifte på veggen som gikk, men som lufta ikke gikk igjennom. Vifta gikk på tomgang. Elektrikeren fikk heldigvis ordnet opp, og vi er hellig overbevist om at det var en brann som ble avverget. Vi er overbevist om at det var den gamle bakeren som på en eller annen måte fikk det til å smelle i veggen og fikk varslet oss om at det var fare for brann i bygningen, forteller Anne, som mener at den gamle bakeren absolutt hører til her.
– Vi har ikke lyst til å fjerne han. Han forteller oss når vi har glemt å låse eller lukke en dør. Da hører vi det klirrer i nøkler eller at det smeller i dørene. Det blir stille når vi har lukket dørene, forteller Yolanda.
– Så hører vi jo at han kommer hit hver dag. Vi hører at noen tørker av seg på bena utenfor døren, og at noen tar to skritt inn. Så blir det helt stille igjen, legger Anne til.
– Datteren min har også sett han, forteller Yolanda. – Jeg har ikke fortalt henne så mye, for hun kan jo bli redd. En kveld jeg skulle rense kaffemaskinen merket jeg at det stod noen ved siden av meg. Jeg lot som ingenting siden datteren min var sammen med meg. Hun sa bare at «nå er han her», og så viste hun meg hvor han stod. Vi er vel ikke i tvil om at det skjer ting her eller hvem det er som er her.

Medpassasjer
Yolanda har også selv sett den gamle bakeren som henger igjen på kafeen hennes. Det skjedde omtrent to uker før hun skulle åpne kafeen. Kjæresten og Yolanda holdt på med å pusse opp lokalene da han skulle reise avgårde for å hente noe. Da han svingte ut på veien, så Yolanda at det satt en mann på passasjersiden. Da han kom tilbake og hun spurte hvem han hadde hatt med seg i bilen, så han bare dumt på henne. Han bedyret sin uskyld og nektet for at han hadde hatt med seg noen i bilen. Det utviklet seg nesten til en krangel. Litt senere kom kultursjefen i kommunen på besøk. Hun hadde med seg et bilde av den gamle bakeren. Da fikk hun bakoversveis, for hun kjente ham igjen med en gang. Det var han som satt i bilen til kjæresten.
– Så er det toalettnøkkelen da, forteller Anne. – Den pleier å forsvinne for så å dukke opp igjen. Jeg tror han synes vi roter litt og vil at vi skal henge den på en krok så den ikke forsvinner.
– Eller den gangen vi fikk streng beskjed om å oppføre oss. Anne og Yolanda ser på hverandre og smiler. – Vi har en veldig god tone oss i mellom, og vi kan nok kjefte på hverandre av og til. Bare på tull, men likevel. Mens vi stod der og bøllet med hverandre, var det noen som tok tak i nakken på oss. Vi kjente det tydelig, og vi ble stående å se på hverandre med usikkerheten lysende ut av øynene. Det føltes som en klar beskjed om at nå var det nok tull...

Folk trives
– Det virker som om folk trives her selv om vi får besøk fra den andre siden. Det har skjedd for mye til at vi kan akseptere noe annet. Det er en veldig god stemning her, og mange kunder kan sitte her i to til tre timer og bare nyte den fredfylte atmosfæren. Vi som jobber her trives også. Jeg trives nesten bedre her enn hjemme, smiler Yolanda.
Både Yolanda og Anne virker å være åpne for det som skjer rundt dem av overnaturlige fenomener, og har akseptert det. En hel masse informasjon har de jo kommet med selv, så jeg få ta «en samtale» med den gamle bakeren for å få klarhet i om han har noe mer å bidra med. Damene har, så langt jeg kan fornemme, helt rett i at det er den gamle bakeren som er på besøk både titt og ofte. Han begynner å fore meg med bilder av damenes personligheter.
– Han forteller meg at dere begge er veldig vimsete. Både Yolanda og Anne rynker pannen. De setter sin ære på ikke å være det. Jeg utdyper mer av informasjonen som den gamle bakeren kommer med.
– Han forteller meg at Yolanda er vimsete på en bråkete måte. Det er mye lyd i deg. Du slamrer i dørene, rasler med nøklene og smeller med brettene i disken. Det er full fart og rett fram med deg, på en måte. Yolanda begynner å le. Hun må innrømme at dette stemmer.
– Jeg er nok litt bråkete av meg, ler hun.
– Anne, du er mer av den typen som glemmer. Ting er som fjernet fra tankene dine helt til du sjokkert oppdager hva du har glemt og løper til for å ordne opp med en gang. Anne rynker på brynene, og vil ikke helt kjenne seg igjen. Men der blir hun arrestert av sin datter, Agnes, som spent har fulgt med på samtalen.
– Det var jo akkurat det som skjedd lørdagsnatten? Anne kommer på en episode hun hadde glemt. Hun ler godt.
– Jeg må vel innrømme at du har rett. Jeg skjønte ikke helt hva du mente først. Natt til lørdag kom jeg på at jeg hadde glemt å ta ut kassa. Jeg våknet midt på natten, vekte Agnes som jeg tok med meg på slep, og hentet kassa.
Den gamle bakeren står i bakgrunnen og nikker smilende til Anne. Det var akkurat det han mente.

Beskjed fra den gamle bakeren
Jeg får beskjed om å fortelle at han er veldig fornøyd med damene i butikken «hans.» Han har troen på dem. Selv om de er damer og har kort hår. De ler godt.
– Ja, han var vel av den gamle skolen, smiler Anne.
– Han liker at dere har yrkesstolthet. At dere er stolt over jobben og at dere trives og har som mål å gjøre kundene blide.
– Det er målet vårt ja, smiler Yolanda.
– Han er av den korrekte typen, forteller jeg videre. – Han var veldig ordentlig og nøye med alt han foretok seg. Og han fråtset ikke. På tross av at han var baker, var han normalvektig. Han setter pris på tull og tøys, og at dere sprer humor og ikke er grådige.
– Men, spør jeg, er dere sikker på at dere ikke vil sende ham over på den andre siden da? Har han ikke fortjent litt fred og ro nå? Han mener selv at dere er klar til å drive dette uten at han vokter dere.
Bare tanken på å sende den gamle bakeren over til den andre siden får Yolanda spontant til å reagere. Hun greier ikke å holde igjen tårene.
– Det er noe trygt med å ha han her, protesterer Yolanda.
– Han forteller meg at dere greier dere uten ham nå, svarer jeg. – Dere må stole på dere selv og magefølelsen, som er sterkt til stede hos dere begge. Han er litt lei av å passe på. Det er deres jobb nå.
Anne kikker på Yolanda.
– Det er det du som må bestemme, sier hun forsiktig. – Det er ditt sted.
– Han lover at det ikke vil bli noe mindre hyggelig her selv om han er borte, understreker jeg som en hilsen fra den gamle bakeren. – Han vil komme og se til dere, men på en helt annen måte. Det lover han.

Rensing
Yolanda tar seg en liten pause fra samtalen og rydder litt i butikken. Hun tenker hardt på den gamle bakerens ønske om at han skal få reise videre til en ny dimensjon. Til slutt kapitulerer hun.
– Det er ikke riktig av oss å holde ham igjen her selv om han betyr trygghet for oss. Dessuten har han lovet å holde sin beskyttende hånd over oss uansett. Anne nikker. Hun er enig i at den gamle bakeren nå kan få lov til å ta sin siste reise.
– Dette greier vi fint selv, smiler Anne. – Selv om vi ikke har kjent hverandre så lenge, så kjenner vi hverandre godt allerede. Yolanda nikker.
– Vi trenger jo bare å kaste et blikk på den andre for å forstå hvordan hun har det. Vi forsterker hverandre på en eller annen måte. Vi merker de samme tingene, og er veldig samstemt. Det skal nok gå bra.
Den gamle bakeren er klar til å reise. Det er nesten som om han høytidelig tar sin hatt og går. Jeg åpner en portal for ham. Han tar av seg hatten og hilser:
– Jeg kommer tilbake. Jeg skal passe på dere!
Idet den gamle bakeren går inn i lyset, rykker det til i Yolanda.
– Jeg kjente det i hjertet mitt. Det var akkurat som om noe slapp taket. Nå føler jeg bare fred og kjærlighet. Anne nikker.
– Jeg føler det samme, bekrefter hun.
Det er vel ingen tvil om at disse damene er samstemte.

Epilog:
Etter en uke kontakter jeg Yolanda for å høre om den gamle bakeren har holdt sitt løfte om at han fortsatt skal være til stede og passe på damene. Det har han gjort.
– Han er her, stråler Yolanda i andre enden av telefonen. – Vi merker godt når han er her, og det føles fortsatt veldig trygt og godt at han er her! Men det er noe annerledes over det hele likevel. Han er ikke her hele tiden. Ikke så ofte som før, på en måte. Det er litt vanskelig å forklare, men det virker som han er fornøyd, og det er vi også. Han har fått fred, og vi får beholde hans trygge tilstedeværelse.