Blir sliten av å være hjemme: Historien lever i veggene

Tekst og foto: Merete Evertsen

I 1995 bosatte Hilde Nordli (37) seg med familien sin på Grue på Finnskogen. Huset er bygd ut og pusset opp, og alt ligger til rette for et godt liv i landlige omgivelser. Men i låven kan man tydelig høre stemmer som hvisker selv om man er alene. Inne i hovedhuset dukker det opp en ung gutt opp som forsvinner igjen i løse luften. Da minstejenta en dag våkner med et håndavtrykk fra en voksen hånd på magen, orker ikke Hilde mer og kontakter Medium.

Hilde kontakter meg per telefon. Hun er blitt anbefalt å ta kontakt med Medium av Jaana Sara på Magnor, som tidligere har fått hjelp til å rense huset sitt for åndelig aktivitet (se Medium nr. 3/2011). Hilde er spent på om huset hennes også kvalifiserer til en gjennomgang av noen med «røntgensyn».
– Det har skjedd mange rare ting de årene vi har bodd her. Blant annet ser vi en gutt som går i gangen. Plutselig er han der, og like plutselig er han borte. Vi er flere som har sett ham, blant annet min eldste datter på 15 år. Det som har fått begeret til å renne over for min del, og som gjør at jeg tar kontakt med deg, er at minstejenta i huset, på fire år, våknet en morgen med et avtrykk av en voksen menneskehånd på magen sin. Da ble jeg direkte skremt. Hun lå i sengen sin, og det var ingen av oss som hadde vært i nærheten av henne den morgenen. Jeg løftet henne ikke opp av sengen engang. Hun klatret opp på meg, og jeg holdt henne så vidt under bleia. Da jeg skulle ta morgenstellet og tok av henne pysjen, oppdaget jeg avtrykket. Det var akkurat som om hun hadde ligget på en hånd. Avtrykket var større enn min hånd, så det er umulig at det stammet fra meg.
Hilde forklarer med rolig stemme, men er likevel ganske opprørt. Hun forteller at hun over lengre tid har vært klar over at det er overnaturlige ting som er knyttet til huset, men at hun ikke har gjort så mye ut av det. Mannen hennes tror nemlig ikke på «sånne ting».
– Han setter seg ikke imot heller, forklarer Hilde, – men det blir liksom til at man tror det er en selv som er litt nervøs av seg. Spesielt når mannen min ikke merker noen ting. Han er såpass åpen at han er villig til at noen kommer og sjekker huset for åndelig aktivitet, selv om han er skeptisk.
Det høres ut til at huset til Hilde og hennes familie på Finnskogen skriker etter hjelp fra Medium, så vi tar saken. Med meg har jeg Ketil Tilley, som ønsker å lære seg mer om energier og husrens. Han har tidligere vært med på andre oppdrag, og er ikke helt ukjent med ånder og åndelig arbeid.

Jobb før hvile
Ketil og jeg ankommer Grue Finnskog en kald vintermorgen. Det ryker fra pipa, og alt ser idyllisk ut fra bilen hvor jeg sitter og betrakter huset. Plassen består av selve huset, en låve og noen små uthus. Det kjennes som om hele stedet er avventende, akkurat som om det holder pusten. Ketil kikker på meg med sideblikket.
– Ja, sier han og drar på det. – Jeg har et trykk i hodet allerede.
Det sikkert tegn på «liv» fra den andre siden.
Hilde tar imot oss, og vi plasserer oss på kjøkkenet med stive fingre rundt hver vår rykende varme kaffekopp mens det spraker fra den varmende peisen. Nok en gang idyllisk, men likevel ikke. Jeg har allerede kommet i kontakt med en dame fra den andre siden. Hun er litt oppe i årene, og virker veldig streng. Jeg velger likevel å prate med Hilde først, for å høre mer om hva hun og eventuelt andre har opplevd av uforklarlige hendelser i boligen deres.
– Både mannen min og jeg er fra området her, derfor ønsket vi å finne vårt eget hjem her på Grue og slå oss til ro. Vi ønsket også god plass, for vi vil ha plass og mulighet til å ha fosterbarn boende hos oss. Vi flyttet inn i 1995. Gården, eller huset her, er opprinnelig et gammelt tømmerhus som er fraktet fra Finnskogen og plassert her. Jeg mener å tro at originalbygningen er fra midten av 1800-tallet en gang.
– Med det samme jeg flyttet inn her, ble jeg det jeg definerer som ei gammel huskjerring. Jeg forandret meg totalt. Jeg ble helt besatt av at jeg måtte jobbe meg ferdig før jeg kunne sette meg ned og spise maten min. Jeg måtte liksom gjøre meg fortjent til å spise ved å gjøre en aldeles overdrevent grundig jobb. Hvis jeg var ute på besøk, eller i butikken, ble jeg helt stresset. Jeg kunne ikke komme meg hjem fort nok for å fortsette med å arbeide hjemme. Det var så ille at jeg fikk noen til å rense her for noen år tilbake. Det ble bedre, men fortsatt henger mye igjen i veggene her. Jeg har store konsentrasjonsproblemer, blant annet.
Plut¬selig skjer det mye på en gang rundt meg. Damen jeg har kommet i kontakt med, trer sterkere fram. Både Hilde og Ketil reagerer umiddelbart.
– Nå må det være noen til stede her, for jeg kjenner at presset i hodet tiltar, og kroppshårene mine reiser seg med full kraft, sier Ketil. – Jeg kjenner også at jeg får tungt for å puste!
– Det prikker i hele kroppen min, og jeg har en forferdelig trang til å gråte. Forklar det, den som kan, småler Hilde med tårevåte øyne.
Det ser ikke ut som jeg har noen mulighet til å vente lenger med den strenge damen. Jeg gjør meg klar til å kommunisere med henne.

Først arbeid, så jobb
Damen jeg har kontakt med, virker veldig bestemt. Hun har den ene hånden på hoften, mens den andre heves med en advarende pekefinger. Hun er en kraftfull dame, og jeg får inntrykk av at hun kan ordne opp i det meste selv. Jeg får også inn bilder av at hun er meget harm over sin mann. Han er en eventyrer. Hun kneiser med nakken og forteller ham fritt hvor lite verdifull han etter hennes mening er for husholdningen. Det kan virke som om han fikk høre det ganske ofte. Hun måtte selv sørge for at husholdningen gikk rundt. Hun kunne ikke stole på andre enn seg selv.
– Jeg, sier hun, – jeg måtte først arbeide, så måtte jeg jobbe. Ikke før jeg var ferdig med mine plikter, kunne jeg slappe av og nyte maten. Men hun der, hun er så stor på det, sier hun, og vifter harmt med pekefingeren mot Hilde.
Jeg skjønner raskt hvorfor Hilde har hatt problemer med å slappe av i hjemmet sitt. Hvor trangen til å ha det perfekt rundt seg før hun kan slappe av, kommer fra.
Hilde blir tankefull når jeg gir beskrivelsen av denne kraftfulle dama.
– Min manns bestemor var slik du beskriver. Hun døde for tre år siden. Vi har noen smykker etter henne som jeg ikke greier å bruke. Det kjennes som om jeg skal kveles hver gang jeg prøver å ta på meg et av smykkene. Hun var streng. Veldig streng, forteller Hilde stille. – Hun var ærlig, og sa rett ut det hun mente. Vi visste hvor vi hadde henne, for å si det sånn. Jeg foretrakk alltid hennes direkte væremåte framfor en snikende og baksnakkende personlighet.
– Hun henger igjen her fordi hun vil passe på barnebarna. Hun mente i sine levedager at du var altfor snill mot dem. Hennes ønske var at du skulle være strengere og ha mer kustus på dem, forteller din manns bestemor til meg, sier jeg til Hilde.
Så skifter bestemor fokuset over på seg selv.
– Tenk at han bare stakk. Han var ikke god for noen, sier hun.
Hilde nikker. – Hennes første mann gjorde det.
– Han trodde han var noe spesielt, så det livet vi hadde, var ikke godt nok for han. Jeg måtte klare meg alene, og det betydde blodslit. Det gjorde meg bitter. Så ble jeg så hinsides gammel, og jeg var sliten.
Hilde nikker igjen.
– Hun ble 90 år gammel.
For å få mer ro, både i huset, for Hilde personlig og for å gjøre videre jobb i huset lettere, fører jeg bestemor over til den andre siden. Når lysportalen åpner seg, blir den gamle damens strenge ansikt mykt. En ny glans kommer til i øynene hennes. Som en siste hilsen til Hilde bøyer hun seg fram og sier tydelig:
– Hilde, du er mer enn bra nok for barna, og ikke minst som mitt barnebarns kone. Du er snill, og du kan bake. Du har et stort hjerte, det hadde ikke jeg. Du er fordomsfri, det var ikke jeg. Du kan nå bære smykkene mine som har gått i arv.
Så er hun vekk.

Flere på besøk
Stemningen blir atskillig lettere med en gang på kjøkkenet. Ketil trekker pusten helt ned i magen og kjenner virkelig etter.
– Det ble lettere her i rommet med en gang, bekrefter han. Han følger nøye med og kjenner godt etter, for han er her for å lære mer om energier. Hilde på sin side har flere hendelser å fortelle om fra huset.
– Helt i begynnelsen da vi flyttet inn her, pendlet mannen min fram og tilbake til Drammen. Jeg stod ved kjøkkenbenken en morgen og vasket opp, da en mann kom i døråpningen. Jeg tok det for gitt at det var mannen min, og pludret i vei om småting og dagens planer. Da jeg ikke fikk noe svar, gikk det plutselig opp for meg at mannen min faktisk allerede hadde reist. Han hadde jo sagt «ha det» og rygget ut av gårdsplassen. Jeg ble ikke direkte redd, jeg ble mest forundret. En annen gang, i jula var det, satt vi to par i stua og spilte kort. Plutselig hørte to av oss helt tydelig at en mann kremtet, høyt. Det var et skikkelig kraftig kremt. Vi skvatt skikkelig, vi to som hørte det. De andre to skjønte ingenting. Videre føler ungene seg utrygge i huset. Hestene bytter tilsynelatende plass helt av seg selv i stallen, noe som teknisk nesten ikke lar seg gjøre dersom vi prøver. Dyrene har vært mye syke, og vi hører stemmer i låven. Mye av lønna mi har faktisk gått til veterinærregninger. Og så er vi så slitne, alle sammen. Jeg rydder hele tiden, og mannen min er konstant trøtt. Eldste dattera mi sliter med pusten, og føler seg konstant overvåket på rommet sitt. Jeg så en gammel dame i gjenskinnet i vinduet en kveld. Men det kan jo ha vært hun som du nettopp fjernet.
Hilde snakker fort, og på rams. Hun prøver å fatte seg i korthet om alt som har skjedd, men det er ikke lett. Hun sukker tungt.
– Det er så mange ting som har skjedd, at jeg nesten har mistet hele oversikten. På rommet til min eldste datter er det virkelig dårlig energi. Ingen trives på det rommet. Hun flyttet ut for noen dager siden fordi hun ikke holder ut der inne.
Ketil og jeg bestemmer oss for å gå en runde i huset og kjenne på energiene, og se om vi finner flere gjester som trenger å guides inn i det hvite, velsignede lyset for så å få fred på den andre siden.

Følger huset
Idet jeg entrer stuen, kommer jeg i kontakt med en eldre mann som sitter i et hjørne og røyker pipe, som en gammel kaptein. Jeg skjønner fort hvor kremtet som hørtes i jula, kommer fra. Jeg lar ham sitte der mens Ketil og jeg går opp i andre etasje for å kjenne på energiene. Ketil går først. Han vandrer fra det ene rommet inn til det andre, fram og tilbake. Han peker ut badet og et av soverommene som verst.
– Der inne er det uutholdelig å være. Der kan ingen sove. Det er heller ikke så bra inne på to av de andre soverommene, men det ene er helt ille. 
Han har pekt ut rommet til Frida.
– På badet fikk jeg rett og slett vondt i magen, fortsetter han. – Og, bare så du vet det, da jeg kikket ut av vinduet og bort mot låven, så jeg en skygge der, så jeg tror vi må undersøke det nærmere også.
Jeg får klart inn at energien i andre etasje er verket til kapteinen jeg «møtte» i stua. Jeg går ned igjen og setter meg i kontakt med han.
– Han forteller at han har fulgt huset helt fra begynnelsen. Han trives best i dette hjørnet, som er en del av den eldste delen av huset, i gyngestolen (i hans levetid var det en gyngestol i det hjørnet), med pipe og utsikt gjennom vinduet over hvem som kommer og går langs veien. Han har hengt seg opp i Hildes eldste datter, Frida. Han er veldig stolt over henne. Han forteller meg at han synes hun er flink på skolen, veldig ryddig og ei ordentlig jente. Han regelrett skravler i vei og skryter av hvor fantastisk denne jenta er. Han er som en bestefarsskikkelse for henne.
Frida, som er hjemme med magevondt denne dagen, spisser ørene.
– Jeg bare føler meg overvåket og redd. Det er akkurat som jeg føler meg fanget, forklarer hun. – En gang kom det til og med en skygge på webkameraet mitt. Man føler seg ikke alene og trygg da. På rommet mitt føler jeg at noen står og ser på meg hele tiden. Det er skikkelig slitsomt!
Jeg åpner opp en portal for mannen, og ber ham gå over i lyset. Det gjør han gjerne – med et lite vink til Frida om at hun skal fortsette å være den kjernejenta som hun er.
– Bare stå på, sier han før han forsvinner.

Noen skal bli
Huset virker veldig mye lettere allerede. Det blir lettere å jobbe som klarsynt og sortere energiene som finnes i huset, når det er litt mindre av dem. Vi setter oss på kjøkkenet igjen.
Det begynner å ramle inn bilder til meg som angår den lille jenta i huset, som er et fosterbarn i familien.
– Hun blir godt passet på av et biologisk familiemedlem som har gått over til den andre siden. Det er en dame, ung dame, muligens hennes tante. Hun er der for jenta som hennes guide, og skal ikke fjernes.
Det virker faktisk ikke urimelig på Hilde.
– Når hun er våken om natta, skravler hun blidt i vei med en eller annen. Det er akkurat som om hun har selskap av noen.
– Du kan bare slå deg til ro med at den lille jenta blir godt passet på.
Hilde nikker. Hun kan leve med det.
Mens vi sitter der, kommer det også bilder av den unge gutten som har vist seg ved forskjellige anledninger. Han tilhører ikke huset, mer området rundt. Han endte sine dager her for flere hundre år siden, før det ble bygd hus på plassen. Slik jeg kan fornemme det, stammer dette fra tilbake på 1700-tallet. Jeg får veldig god kontakt med gutten.
– Jeg er åtte år og heter Harry. Jeg døde. Jeg lå her.
Han viser meg ved å peke på et punkt i gangen.
– De fant meg ikke, fortsetter han, og jeg forstår at han sikter til sin familie. – De bare kjørte videre. Det var et uhell at jeg ramlet av vognen, og de savnet meg ikke fordi de trodde jeg var med hele veien. De kom tilbake for å lete etter meg, men de fant meg ikke. Noen andre gjorde det. Da hadde jeg allerede vært død en stund.
Inntrykket jeg sitter med, er at gutten var med et taterfølge som var på gjennomreise i området. Gutten er mørk i håret og har brune øyne. Han er knoklete tynn, men sunn likevel. Hilde reagerer.
– Hun som var her og renset tidligere, sa akkurat det samme som du sier nå. Jeg trodde ikke på henne den gangen, men nå bekrefter du jo hva hun sier. Da er jeg nødt til å tro på det.
Gutten har en siste liten hilsen før han går over til den andre siden:
– Vi stjal ikke, vi lurte dem, ærlig og redelig.
Til slutt står låven for tur. Hilde forteller at de kan høre skritt som kommer til stalldøra, og at noen tramper av seg snøen på bena og kommer inn. Men ingen er der. Hestene reagerer også som om det skulle komme noen. De spisser ørene og kikker bakover.
– Jeg har hørt det så tydelig, og så mange ganger, og hver gang tror jeg at det er mannen min som kommer. For jeg har en følelse av at det er en mann, forklarer Hilde.
Jeg får tak i et ganske humoristisk bilde av hva som foregår her. Jeg får bilder av en mann som kommer jevnlig gående til låven fra nabotomta.
– Dette er en enfoldig mann med en bøllete sans for humor. Det kunne være typisk han å komme hit og bytte plass på hestene. Sånt syntes han var veldig morsomt. Han trodde nok at alle andre satte like stor pris på humoren hans, men jeg har inntrykk av at folk og fe ble lei av ham og hans like iherdige rekke av påfunn. Han ble en plage etter hvert. Fordi han var litt enfoldig av seg, hadde ingen samvittighet til å sette ham på plass. Han fikk beskjed om å gi seg, men det holdt bare for korte perioder av gangen.
Jeg renser låven og området rundt, og legger på beskyttelse og kjærlighet til familien på det lille gårdsbruket på Finnskogen. Energimessig synes både Hilde og Ketil at det har blitt helt annerledes etter at vi har brukt timer på å rydde opp. Ketil kan ikke finne flere energier som henger igjen, og heller ikke jeg. Hilde senker skuldrene forsiktig og smiler.
– Nå er det bare å håpe på at det fortsetter å holde seg like rolig, sier hun.

Epilog
Etter et par måneder kontakter jeg Hilde for å høre om det er blitt rolig på gården. Hilde har bare lovord å tilbakemelde. Hun greier ikke helt å spesifisere det – alt er blitt helt rolig.
– Alt har vært helt rolig. Det har ikke skjedd noe uforklarlig eller ekkelt siden du var her.
Jeg må spørre henne punkt for punkt.
– Hvordan går det med dyra?
– Jo, de har det helt fint. De er helt rolige og har holdt seg friske. Det er jo fantastisk.
– Datteren din, Frida, føler hun seg fortsatt forfulgt?
– Nei, hun har det helt topp, og er ikke lenger så tett i nesen og er mye bedre i pusten. Vi er fortsatt litt slitne her hjemme, men vi er en aktiv familie, så det er kanskje ikke så rart, ler Hilde. – Alt er liksom blitt helt som det skal.
Jeg må stille et siste spørsmål.
– Hvordan går det med ryddemanien din?
Hilde gisper forbauset.
– Tenk, det hadde jeg nesten helt glemt. Jeg har ikke tenkt over det, men jeg er ikke den samme på det området. Når gir jeg mer blaffen i om det er litt rotete. Jeg nyter livet mye mer nå.
Hilde ler.
– Livet har på mange måter blitt mye lettere for oss. For det takker vi deg for innsatsen, og vi takker også Medium for muligheten til å få mye større livskvalitet.